– Jeg strekker ut en hånd til deg. Vil du ta den og veilede meg? Ja, dette var overskriften på emailen jeg mottok fra den 35år gamle tobarnsfaren som sendte meg en av de mest gripende historiene denne uken.

Les mer på: Corneliselander.com

Siden jeg sist uke ba om å få høre fra de av dere som mener dere sliter med overvekt og/eller fedme har inboxen min eksplodert med rørende og for meg [som trener] veldig interessante historier. Først og fremst vil jeg gjerne få avkrefte én ting for alle; overvektige mennesker vet også at de er overvektige, og som jeg skrev siste uke mener jeg det heller er viktigere å hjelpe mennekser som måtte slite (enten med å gå opp eller ned i vekt) framfor at vi bare skal snakke om det… Prat blir det lite action av, og det er da også grunnen til at jeg nå har valgt ut fem “heldige” personer jeg nå skal prøve å guide/hjelpe i mål. Og sammen vet jeg at vi vil klare det! Her er forøvrig resten av emailen fra tobarnsfaren, og når du leser dette så skjønner du kanskje hvorfor han var én av de jeg valgte å hjelpe i denne omgang (ja, det kommer nok trolig flere slike runder ganske snart…). 
@corneliselander

“Hei Cornelis.

Først vil jeg få takke deg for at du gir et så generøst tilbud til oss, uansett hvem de fem heldige måtte bli. Jeg kan begynne med å si at jeg er en mann på 35 år bosatt i xxxxxx. Jeg er gift og har to barn. En sønn på 5 år og en datter på 10 måneder. Jeg veier 150 kg og har blandt annet høyt blodtrykk, pre diabetes og søvnapné. Dette er jeg hverken stolt eller glad for. Jeg levde og åndet fotball til jeg var 15 år. Jeg var over gjenomsnittet god og hadde en lys fremtid. Av forskjellige grunner sluttet jeg med fotball rundt dette tidspunktet. Noe jeg angrer på og samtidig har dårlig samvittighet ovenfor familien min for at jeg angrer på. Den påfølgende sommeren la jeg på meg ca 10-12 kg og siden da har det vært mye jojo slanking og vekten kommer alltid tilbake og gjerne med mer enn det har vært før. Jeg skammer meg hver gang jeg går ut døra og jeg ser alltid ned i bakken, på grunn av frykten for å møte fremmede blikk. Hverdagen er et sliiiit. Jeg dusjer og når jeg er ferdig med og tørke meg er jeg svett igjen. Jeg klarer nesten ikke å få på meg sokker. Buksa er trang og den sklir ned på samme tid. Jeg har vonde knær og vond rygg. Når jeg går til jobben så stivner alt fra stortåa til nakken. Kort oppsummert: Dette er ingen god hverdag og ha eller et godt liv og leve. Jeg blir eldre og merker at helseproblemene mine bekymrer meg veldig. Jeg har to barn som trenger pappaen sin og en kone som trenger mannen sin. Akkurat nå føler jeg at jeg svikter dem på alle punkter. Det er en innmari dårlig følelse og en enorm byrde og gå rundt med. Det er kanskje ikke så rart at hodet henger ned allikevel. Jeg liker ikke å være fet, jeg vil ikke være fet, kroppen sier fra at den ikke vil være fet. Enda sitter jeg her og er fet. Det er like dumt, som det er tragisk. Alle disse kiloene er selvforskyldt. Det finnes ingen unnskyldninger. Det er ingen som nekter meg og spise fisk og grønnsaker. Det er ingen som tvinger i meg to porsjoner. Det er ingen som nekter meg og gå en tur. Det er ingen som nekter meg og ta noen knebøy. Det er ingen som tvangsfórer meg sjokolade og potetgull. Alle disse valgene tar jeg helt selv. Som sagt, det er like dumt som det er tragisk. Innerst inni meg, hvis du går til venstre, opp en bakke, rundt en sving og ned en skrent så finner du en liten kriger som har så lyst, han har så lyst til å kvitte seg med dette monsteret av noen kilo. Jeg har lyst til å ha en god helse, jeg har lyst til å løpe rundt med barna mine, jeg har lyst til å se barna mine vokse opp, jeg har lyst til å bli gammel sammen med min kone, jeg har lyst til å føle hvordan det er og gå opp en trapp uten og få ekstra oksygentilførsel, jeg har lyst til å gå inn i en klesbutikk og kjøpe meg noen klær jeg faktisk syns er fine, istedenfor å handle fra dressmann xl på nett og kjøpe de ensfargede t-skjortene og de svarte buksene.

Jeg har lyst til å begynne og leve livet slik det er ment og ikke bare eksistere som jeg gjør nå. Både for meg selv og familien min. Aller helst vil jeg at kona og barna skal legge seg om kvelden og ikke være redde for at jeg når som helst kan dø. Aller helst vil jeg legge meg om kvelden og ikke være redd for at jeg når som helst kan dø.

Hvorfor skal du velge meg? Det er et godt spørsmål og samtidig veldig vanskelig å svare på. Det er mange som har større problemer enn meg. Det er helt sikkert mange som trenger det enda mer enn meg, men jeg må tro på at ingen fortjener det mer enn meg. Hvis jeg ikke tror det. Hva står jeg igjen med da? Jeg mister aldri håpet om at jeg skal klare det. Jeg skal klare det uansett om det blir med eller uten din hjelp. Med din hjelp blir veien bedre, sikrere og raskere. Uten deg blir veien lengre, dristigere og seigere. Til toppen skal jeg uansett!

Velger du meg så skal jeg gi 100% hele veien. Jeg er god til å lytte. Jeg lærer fort. Jeg følger råd og veiledning som en lojal hund og jeg kan garantere at ingen kommer til å legge igjen mer svette og fett enn meg! Blir jeg en av de heldige fem så gleder jeg meg til å bli kjent med deg, lære av deg og jobbe sammen mot et mål som skal slå sprekker i selveste svarteisen!

Blir jeg ikke en av de heldige fem så skal jeg allikevel glede meg på dems vegne og ønske dere alle lykke til på veien!

Jeg håper og høre fra deg!

Med vennlig hilsen 
xxxxx 

Dette var altå første brev som jeg ønsket å dele med dere, og snart kommer det også et annen svært viktig historie jeg velger å dele med dere. Dette er om en dame som benyttet farlige preparater for å gå ned i vekt, og noe jeg mener det er svært viktig å rette et søkelys på. Så følg med på bloggen!

Cornelis

WWW.CORNELISELANDER.COM

#Nettavisen #trening #helse #treningsbloggen #trener #CornelisElander